Klimaregnskap for bedrifter: krav, EU-taksonomien og rapportering

Et klimaregnskap viser hvor mye klimagass en virksomhet slipper ut i løpet av et år. Alle gasser regnes om til hvor mye karbondioksid de tilsvarer, slik at utslippene kan summeres i ett enkelt tall. Dette tallet deles videre opp i tre deler: det bedriften selv forårsaker, det som kommer fra innkjøpt energi og det som oppstår i verdikjeden.

For de største bedriftene er klimaregnskap et lovkrav med attestering av revisor. For andre, mindre bedrifter er det et grunnlag som banker, kunder og offentlige innkjøpere etterspør i stadig større grad. Klimaregnskapet måler en del av det som vanligvis kalles bærekraft.

Hva er bærekraft og hva betyr bærekraft for bedriften?

Bærekraft ble definert av Brundtlandkommisjonen i 1987 som en utvikling som ivaretar dagens behov uten å sette kommende generasjoners mulighet til å ivareta sine behov i fare. Begrepet har siden kommet til å omfatte tre av hverandre avhengige dimensjoner: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold.

For at en bedrift skal kunne kalle seg bærekraftig, må samtlige dimensjoner ivaretas. 

Det forutsetter at man vet hvilke ressurser virksomheten forbruker, hvilke utslipp den forårsaker og hvordan den påvirker mennesker i og utenfor organisasjonen, og at man kan vise det. Sistnevnte er den delen regelverket handler om; hvis dokumentasjonen mangler, er bærekraft en påstand uten belegg.

Hva er grønnvasking?

Grønnvasking er å fremstille en virksomhet, et produkt eller en tjeneste som mer bærekraftig enn den er. Det kan være et vagt ord som «klimavennlig» uten grunnlag, en klimakompensasjon som presenteres som en utslippsreduksjon eller et enkelt grønt produkt som får representere hele sortimentet. I Norge faller denne typen uriktig kommunikasjon inn under markedsføringslovens forbud mot villedende markedsføring. 

Rapporteringsreglene for klimaregnskap er utformet for å motvirke grønnvasking. Reglene definerer hva som kan kalles bærekraftig og krever tall som kan kontrolleres.

Hva er sirkulær økonomi?

I en lineær økonomi utvinnes råvarer, blir til produkter og ender som avfall. I en sirkulær økonomi holdes ressursene i omløp så lenge som mulig gjennom reparasjon, gjenbruk, deling og gjenvinning.

Eksempel på sirkulær økonomi: Et selskap leier ut bærbare datamaskiner til andre bedrifter på treårsavtaler. Når avtalen utløper, hentes datamaskinene tilbake, slettes, får nytt batteri og leies ut igjen til en lavere avgift. Den samme datamaskinen gir inntekter i to eller tre omganger, og kunden slipper utslippene som produksjonen av en ny maskin ville ha forårsaket. Det er en bærekraftig forretningsmodell i ordets egentlige betydning: verdiskapingen bygger på at ressursen brukes flere ganger.

Krav til bærekraftsrapportering: hvem som må rapportere

EUs direktiv om bærekraftsrapportering, CSRD, gjelder i Norge gjennom regnskapsloven siden 1. november 2024. Rapporten inngår i årsberetningen, følger EU-standarden ESRS og skal attesteres av revisor.

Kretsen av bedrifter med rapporteringsplikt har krympet kraftig. EUs forenklingspakke Omnibus trådte i kraft i mars 2026, og Finansdepartementet har foreslått at plikten fra regnskapsåret 2027 bare skal gjelde bedrifter med over 5 milliarder kroner i salgsinntekter og over 1 000 årsverk, i tråd med EUs nye terskelverdier. Det tilsvarer omkring 120 til 160 norske bedrifter. Detaljene finnes hos Finansdepartementet. 

Motivet er kostnaden, ikke klimamålene. EUs vurdering er at rapporteringsbyrden har blitt for tung i forhold til nytten, særlig for mindre bedrifter som trekkes inn via de store selskapenes verdikjeder.

Krav til bærekraftsrapportering for bedrifter under terskelen

Bedrifter under terskelen har ingen lovpålagt plikt til å rapportere, men de møter likevel kravet fra andre hold. Banker trenger tallene til sin egen rapportering og sine kredittbeslutninger, og store kunder trenger dem til sin rapportering om verdikjeden. For dette formålet innføres EUs frivillige standard for små og mellomstore bedrifter som norsk forskrift.

EU-taksonomi: hva som kan kalles bærekraftig

Taksonomiforordningen er EUs klassifiseringssystem for hvilke økonomiske aktiviteter som regnes som miljømessig bærekraftige. Taksonomiforordningen gjelder i Norge siden 1. januar 2023. En aktivitet kvalifiserer dersom den bidrar vesentlig til minst ett av seks miljømål, ikke skader noen av de øvrige og oppfyller sosiale minimumskrav.

De seks målene er:

• begrensning av klimaendringer
• tilpasning til klimaendringer
• bærekraftig bruk og beskyttelse av vann og marine ressurser
• omstilling til sirkulær økonomi
• forebygging og begrensning av forurensning
• beskyttelse og gjenoppretting av biologisk mangfold og økosystemer

Taksonomirapportering gjelder de samme bedriftene som må rapportere i henhold til CSRD. De oppgir hvor stor del av omsetning, investeringer og driftskostnader som oppfyller kriteriene. For alle andre er EUs taksonomi først og fremst et felles språk: Banker og investorer bruker det for å avgjøre hva som kan finansieres som grønt, og dermed hva en bedrift kan kalle bærekraftig.

Hvorfor utarbeide et klimaregnskap uten lovkrav?

Den tydeligste grunnen er offentlige anskaffelser. Siden 2024 skal klima- og miljøhensyn som hovedregel veie minst 30 prosent av tildelingskriteriene, i en sektor som kjøper varer og tjenester for omkring 740 milliarder kroner i året. Leverandøren som kan vise sine utslipp, konkurrerer på dette; den som ikke kan det, får basere seg på prisen. Den andre grunnen er markedsføringen. Hver klimapåstand trenger et tall bak seg for ikke å være villedende, og klimaregnskapet er dette tallet.

Utgiftsdata som grunnlag for klimaregnskapet

Grunnlaget for verdikjedens utslipp finnes allerede i bedriftens bokføring. Fakturaer, kortkjøp og reiseregninger viser hva som er kjøpt, av hvem og for hvor mye, og postene som veier tyngst – tjenestereiser, transport og innkjøpte varer og tjenester – ligger der som transaksjoner. Med strukturerte utgiftsdata kan de regnes om til utslipp per kategori. Beregningen blir grov når den tar utgangspunkt i beløp; der leverandøren kan oppgi egne utslippstall, bør disse brukes i stedet.

Bokføringen er derimot ikke tilstrekkelig for de egne utslippene og den innkjøpte energien. Der trengs drivstoffmengder og kilowattimer, som hentes fra drivstoff- og strømleverandøren.

For verdikjeden begynner arbeidet med kategoriseringen. Mynt lar bedriften analysere utgifter per kategori og samle dokumentasjon på ett sted, slik at grunnlaget for reiser og innkjøp er klart når klimaregnskapet skal sammenstilles.

Slik bygger bedriften grunnlaget for sitt klimaregnskap:

1. Kategoriser alle utgifter konsekvent, med reiser og transport som egne kategorier.
2. Hent forbruket i kilowattimer fra strømleverandøren. Utslippet per kilowattime finnes i NVEs klimadeklarasjon for strøm.
3. Regn om øvrige mengder til utslipp med utslippsfaktorer, tabellverdier for hvor mye klimagass en liter diesel eller en krone i innkjøp tilsvarer. For drivstoff finnes de hos Miljødirektoratet; for transport, materialer og avfall er britiske DEFRA den vanligste kilden. Oppgi hvilken kilde som er brukt, slik at beregningen kan kontrolleres.

Kategoriser utgiftene før noen spør

Terskelverdiene, standardene og veiledningene endres med noen års mellomrom, og ingen av endringene påvirker hvilke data en bedrift trenger å ha orden på. En bedrift som kategoriserer utgiftene sine løpende, har grunnlaget klart den dagen en bank, en kunde eller en innkjøper spør, uansett hvilken regel som da gjelder.